Når overgangen til foreldrelivet blir krevende

En av livets største overganger: vanlige tanker og følelser i svangerskap og småbarnstid

I et rekkehus har natten senket seg, men Thomas sover ikke. Han står i mørket på soverommet sitt og bysser sin syv uker gamle datter. Babyen skriker sine hjerteskjærende skrik og spenner seg i Thomas sine armer. De har stått slik som dette utallige netter, siden kveldsuroen slo inn for fullt for to uker siden. Thomas kjenner seg sliten - frustrert. Han synes ikke at han kan be sin samboer om å steppe inn, hun trenger søvn. Han vet at hun også er sliten. Han kjenner desperasjonen bygge seg opp. Hvordan i alle dager skal han hjelpe barnet å finne roen? Han var med på nesten alle samtalene med jordmor gjennom svangerskapet. Han deltok på fødselsforberedende kurs. Han trodde han var forberedt på sitt nye liv som pappa. Han kjenner seg alt annet enn forberedt. Thomas er utslått av tretthet, overveldet av bekymringer. Redd for å gjøre feil, ikke strekke til. Han føler seg helt alene denne natten. 

I en leilighet litt lenger ned i gaten har solen stått opp, og Martine stryker seg over den voksende magens mens hun legger merke til sparkene hun kjenner på innsiden. I et øyeblikk kjenner hun på forventningsfull spenning, før følelsene skifter over til sin vante uro. «Hvordan skal jeg kunne gi deg alt du fortjener, lille venn?» tenker hun, og klumpen i magen fester seg. Martine har alltid ønsket seg barn, men nå som fødselen nærmer seg har bekymringstankene slått rot for fullt. Hun lurer ofte på om hun har det som skal til for å bli en god mamma: en som håndterer fødselen, barseltiden - en som kan skape en god barndom for den lille. Hun har ikke så gode minner fra sin egen barndom. Hun sammenligner seg mye med andre mammaer hun kjenner. Hun tør ikke å dele disse tankene med venninnene sine, hun er redd for hvordan hun vil fremstå. Tenk om de hadde visst hvor ustødig hun føler seg, hvor få rollemodeller hun egentlig har hatt? Usikkerheten stikker i henne. 

I et hus øverst i gaten står Marthe på kjøkkenet og lager seg frokost. Hun har nettopp satt sprøytene sine og kjenner angsten komme snikende. «Hva om vi ikke lykkes denne gangen heller?». Et helt år uten positiv graviditetstest. Deretter to mislykkede prøverørsforsøk. Én spontanabort. Noen ganger spør hun seg selv om hun virkelig vil dette nok til å kjempe seg gjennom enda et forsøk. Hver gang velger hun å fortsette. Hver gang kjenner hun på skammen over å ikke bli gravid. Det kjennes som at kroppen hennes har sviktet henne. Som at kroppen mislykkes med noe alle andre får til. Hun følger alle råd, til og med de hun ikke har bedt om å få. Hun har mistet tellingen over alle som velment har rådet henne til å slappe av og leve mer. Hvordan kan man slippe taket i noe man lengter så sterkt etter? Hun tar med seg knekkebrødet og setter seg ved bordet. Hun lurer på hvor lenge hun kan holde ut den endeløse ventingen, et liv i limbo. Hun kjenner seg ensom. 

Uro og nedstemthet 

Verken Thomas, Martine eller Marthe er alene om å kjenne på vonde følelser og krevende tanker i denne livsfasen. Omtrent 10-15 % av mødre og 5-10 % av fedre opplever depressive plager under svangerskap eller i løpet av det første året etter fødsel. Typiske depressive plager er vedvarende nedstemthet, manglende glede og interesse, manglende motivasjon, redusert selvfølelse og endringer i matlyst og søvn. Angstplager er også vanlige i denne perioden og kjennetegnes blant annet av vedvarende uro, bekymringer og vansker med å slappe av. 

I denne teksten vil jeg skrive om noen vanlige utfordringer man kan oppleve som prøver, gravid eller småbarnsforelder. Jeg vil dele noen perspektiver som jeg ofte møter på i terapirommet, samt dele noen tips som kan være nyttig å ha med seg i første del av foreldrereisen.

Store omstillinger

Mange blir mer sårbare for å utvikle depressive og angstrelaterte plager i perioder som preges av endringer eller store omstillinger. Svangerskap, fødsel og barseltid - eller lengselen etter dette, medfører ofte nettopp store omstillinger i livene våre. Å bli forelder innebærer å ta på seg en ny rolle og blir en ny del av vår identitet. Mange kan streve med å finne seg til rette i denne rollen. Den første tiden er ofte kaotisk. Du skal bli kjent med barnet, lage nye rutiner og finne ut hva som fungerer for deg og din familie. Man vet ofte ikke når eller hvor lenge man får sove, når man rekker å spise sitt neste måltid eller om det blir tid til å ta en dusj denne dagen. Mange savner friheten de hadde tidligere, med spontane avtaler med venner og kjære. Mange savner jobben sin. Det er også vanlig å savne partneren sin og den uforstyrrede tiden man pleide å ha sammen. Alle disse endringene som oppstår samtidig kan gjøre at vi kjenner på stress, nedstemthet, savn og bekymringstanker. Mange kan lure på hvor lenge det skal være slik, hvor lang tid det tar før vi lander i den nye tilværelsen. 

Det er krevende å kjenne seg litt fremmed i sitt eget liv. Det kan derfor være klokt å forsøke å prioritere å finne noen lommer med tid til aktiviteter man tidligere har likt. En times rusletur med en venninne, en fotballkamp med kompisene eller rett og slett en lang dusj. Forsøk å ha tid sammen med partner mens barnet sover, hvor du legger bort husarbeid og andre pliktoppgaver. Det kan være viktig å minne seg selv på at man ikke alltid skal føle seg så forkommen som man gjør akkurat denne første tiden. Livet vil etter hvert føles trygt og normalt igjen, selv om det kan virke fjernt her og nå. 

Skam og skyldfølelse
Før vi blir gravide eller får barn har vi ofte forestillinger om at dette kommer til å bli en tid full av glede og forventninger. Vi ser for oss hvor fin den kommende tiden skal bli og lengter etter å bli kjent med barnet i magen. Samtidig kan mange kjenne seg urolige for tiden som kommer eller oppleve at de slett ikke kjenner seg så lykkelig som de hadde trodd, når barnet først melder sin ankomst. Dette kan være en skamfull opplevelse. Hvorfor kjenner jeg meg ikke glad? Dette burde jo ha vært den lykkeligste tiden av livet mitt! Det kan være vondt å kjenne på gapet mellom egne forventninger og våre faktiske reaksjoner når vi står midt oppi det. Mange kan kjenne på skyldfølelse overfor barnet. 

Det er også vanlig å kjenne på skam og skyldfølelse over å streve med å få barn. Man kan nærmest kjenne seg «sviktet» av sin egen kropp og for mange er det vondt å se på at venninner eller kollegaer på jobb blir gravide. Mange forteller om skammen ved å ikke glede seg på andres vegne når det blir annonsert en ny graviditet. 

Skam er en isolerende følelse, en bit av oss som det er vanskelig å dele med andre. På denne måten kan det oppleves ensomt både for dem som strever med å få barn og de som strever etter å ha fått barn. Vi kan få følelsen av at vi reagerer feil, at vi er feil. Det er viktig å huske på at overgangen til foreldrerollen innebærer en rekke omstillinger og oppofrelser. Det er normalt å ha reaksjoner som både nedstemthet, uro og slitenhet. Slike reaksjoner behøver ikke å ha betydning for vår kjærlighet for barnet, eller for hvor godt vi kommer til å mestre rollen på sikt. Det kan være godt å dele med noen man stoler på om det som er vanskelig for oss. Ofte finner vi ut at også andre har erfaringer med de samme tankene og følelsene. Det gjør godt å kjenne at det er flere som kan streve i denne livsfasen, at vi er en del av et fellesskap. 

Å bli tatt på alvor

Selv om erfaringene og plagene nevnt overfor er vanlig å oppleve i forbindelse med svangerskap og småbarnstid, er det likevel viktig å ta plagene på alvor. I vår moderne norske kultur kan vi ha idealer om å skulle klare oss på egen hånd, at vi er til bry dersom vi ber om hjelp fra andre. Samtidig er vi mennesker en sosial art og vi trenger flokken vår, kanskje særlig i overgangsfaser. 

For mange kan det føles som at det er mye som står på spill når vi får barn. Vi ønsker å gi barna våre en trygg og god oppvekst sammen med oss som foreldre. Mange kan oppleve dette som altoppslukende og vi skifter fokus bort fra egne behov, over på barnets. Likevel er det viktig at også du har det bra og kjenner deg ivaretatt i denne livsfasen.

For de aller fleste kan det være klokt å dele følelser og opplevelser med partner, venner eller familie. I tilfeller hvor man opplever at dette ikke er nok, eller man ikke finner den støtten man trenger rundt seg, kan det være nyttig å snakke med helsepersonell (psykolog, fastlege, helsestasjon) for finne en god vei videre. Det er du, med tin tid og din kjærlighet, som er det aller viktigste for barnet ditt. Derfor er vi opptatt av at ditt strev blir tatt på alvor og at du finner støtte og mestring på din vei som forelder.

Cathrine Louise Leikanger

Psykolog- individualterapi for ungdom (16+) og voksne. Særlig kompetanse innen graviditet, fødsel og foreldreskap.