Corona, isolasjon og parterapi

Terapirommet bør føles trygt og beskyttet, nærmest som en kokong eller boble. I denne boblen skal klienten føle at de har vårt fulle fokus og at vi er tilstede og holder i prosessen.

Så kom Corona, isolasjon hjemme og stengt klinikk. Over natten måtte jeg tilpasse meg til at terapi skulle foregå over på video på internett. Jeg assosierte umiddelbart til talløse Skype-samtaler med mine eldre familiemedlemmer der kamera er fokusert på toppen av hodene deres og bildet henger konstant.

Hvordan skulle dette gå? Ville jeg klare å formidle tilstedeværelse og fokus? Ville klienten føle at jeg var der med dem? Vil det tekniske fungere og ikke bare konstant distrahere?

Forskningen er klar: videoterapi er like effektivt som “vanlig” terapi. Dette føltes om en trygghet, helt til jeg kom på alle parsamtalene som var satt opp denne uken. Hvordan ville det fungere med to personer foran skjermen? Ville jeg høre dem og få med meg begges følelser og prosesser?

Dette føltes overveldende. Samtidig er jeg motivert for å gjøre en innsats for parene som er i en så viktig prosess for å redde kjærligheten, og attpåtil nå har blitt låst sammen i isolat! Isolasjon og hjemmekarantene kan fungere som en trykkoker for mange parforhold, som gjør at de heller trenger hyppigere enn sjeldnere kontakt med meg som parterapeut.

Med dette i tankene satte jeg meg ned til min første parsamtale via videomøte. Jeg skal være ærlig: De første par minutter var preget av noe flau tilvenning fra alle parter. Men så kom samtalen i gang og ordene bar oss av sted. En terskel fra min side var å måtte avbryte dem for første gang. Parterapi har en del avbrytelser, det lar seg simpelthen ikke gjøre at alle får snakket seg ferdig i ro og mak i en sånn setting.

Min første avbrytelse skapte noe røre i andre enden. Mulig var volumet på litt høyt eller så var de bare ikke forberedt på mitt bidrag. De kvapp i alle fall godt til! Og dette skremte meg litt og gjorde meg litt mer varsom neste gang. Men gangen etter der og gangen etter der gikk helt uten at noen av oss bemerket det!

Jeg kan ikke si at det tekniske var helt feilfritt. Bildet hang et par sekunder et par steder, og var kornete ved noen anledninger. Men lyden fungerte hele tiden, så det var lett å filtrere ut det visuelle og det ødela derfor ikke flyten.

For flyt ble det! Nå ser jeg tilbake på en uhyre effektiv time der vi fikk fulgt prosessen helt etter planen (for det er jo en slags plan i dette, eller et slags kart med en slags rute i alle fall). Vi kom langt lengre enn jeg ville ha turt å håpe for en “vanlig” time.

Vi klarte å skape en boble der vi satt, en boble som gikk igjennom skjermen fra dem til meg. En boble som inneholdt følelser, refleksjoner og ny forståelse for oss alle om hvordan veien videre skal gå for dem.

Kanskje jeg må revurdere hele greia, kanskje noe av fremtiden er parterapi fra hjemmekontor? En boble via PC og internett? Heldigvis med trygghet, nærhet og produktive prosesser, og ikke bare toppen av sveisen.