Bokutdrag: Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre - en lærebok for terapeuter og veiledere

Metoden har som mål å hjelpe foreldre, slik at de kan hjelpe sine barn med utfordrende relasjoner, emosjonelle vansker eller utfordrende adferd. Ferdigheter som validering, grensesetting, reparasjon og arbeid med egne følelser som forelder, er sentrale elementer innenfor EFST. Boken vil være nyttig for familieterapeuter, foreldreveiledere, eller de som jobber med barn, ungdom og unge vokse. Boken kan også være nyttig for mange foreldre. Under kan du lese et utdrag fra boken, om foreldrerollen og EFST.

Det er et ork å få guttungen på skolen. Han ligger bare i sengen hele dagen og vil ikke gå ut med venner. Dyster musikk og dataspill er det eneste han er interessert i. Hasjlukten har jeg kjent flere ganger. Hver gang jeg treffer ham og sier et muntert «Hei», blir jeg møtt med en kald vegg av stillhet. Jeg dør litt inni meg hver gang. Jeg føler meg helt maktesløs. Jeg når ikke inn til ham, og det føles egentlig litt som … ja, at jeg liksom har gitt opp. Nesten som om jeg liker ham litt mindre for hver gang han avviser meg. Jeg liker ikke meg selv heller. Jeg skammer meg sånn over å ha sviktet ham og at jeg har sviktet som far.

Det er tøft og vanskelig å være forelder når følelsene tar overhånd. Det er slitsomt og utmattende å møte utfordrende atferd, fordi det skaper negative følelser i en selv, slik som denne faren beskriver. Det er forståelig at foreldre ikke alltid klarer å være på sitt beste. Det er så mange krav og forventninger til at vi skal være gode foreldre, helst perfekte. Barna skal være flinke på skolen og få hjelp til alle leksene. De skal fungere godt sosialt, og helst også være populære. De skal være veloppdragne, høflige, fornuftige, flinke, selvstendige, hjelpsomme, omsorgsfulle, snille, søte, greie og lykkelige. Og hvor passer så alle de ubehagelige følelsene inn? Hvordan skal vi håndtere det når barna er slemme med søsken, frekke mot foreldrene, egoistiske og utakknemlige? Og hva sier det om oss som foreldre? At vi har sviktet? Det skaper i hvert fall grobunn for vår indre selvkritiker, som mer enn gjerne forteller oss hvor dårlige foreldre vi er, at vi er håpløse, mislykket eller slemme. Slike indre prosesser skaper og forsterker negative følelser i foreldrene, og kommer i veien for at foreldrene kan være der emosjonelt for barnet.

Du som leser denne boken, har selv vært barn, og du bærer med deg mange erfaringer gjennom et levd liv som påvirker utøvelsen av faget ditt og rollen din som terapeut eller veileder. Se om du kan tenke tilbake på en vanskelig eller konfliktfull situasjon da du selv var barn, enten du var redd, trist, sint, skamfull eller noe annet. Se om du kan få opp et indre bilde av en helt konkret situasjon hvor du var barn og hadde det vanskelig. Kjenn ordentlig etter, hvordan var det å være deg i den situasjonen? Hva foregikk på innsiden? Hva trengte du fra de voksne i denne situasjonen? Hvordan ble du møtt av de voksne rundt deg? Ble dine emosjonelle behov dekket? Var det noen der for deg eller var du helt alene uten noen å gå til? Ble du møtt med vennlighet og forståelse eller ble du møtt med kjeft, avvisning eller latterliggjøring? Hjalp voksne deg med følelsene dine på en slik måte at du opplevde at dine egne følelser var gyldige? Følte du deg ivaretatt? Eller ble du møtt på en måte som gjorde at du skammet deg, ble skremt eller følte deg ensom?

Hvis du vet svaret på spørsmålene ovenfor, så vet du ganske mye om hvordan det er godt – eller ikke godt – for barn å bli møtt når de har det vanskelig. Vi har alle mye visdom på innsiden hvis vi tar oss tid og orker å kjenne etter og minnes egne erfaringer.

Foreldre har en særlig og verdifull kompetanse på egne barn. Det er likevel ikke alltid like lett å få umiddelbar tilgang til all kunnskapen når man trenger den som mest. Dersom du som leser har egne barn, se om du kan forestille deg en situasjon hvor barnet ditt hadde det vanskelig. Kanskje barnet ditt har opplevd mobbing, blitt skremt av noe, blitt skuffet og sint, eller vært full av kjærlighetssorg. Velg en konkret situasjon hvor barnet ditt ikke hadde det så bra og se situasjonen og barnet for ditt indre øye. Hva er den første følelsen du ser at barnet ditt har? Hva er synlig på utsiden? Prøv så å forestille deg hvordan barnet ditt hadde det på innsiden i denne situasjonen, som om du er barnet ditt. Er det samme følelsen som er på innsiden? Eller er det en eller flere andre følelser der inne? Kanskje du får tak i noe som er sårbart eller vondt? Hva trengte barnet ditt i denne situasjonen? Hvordan møtte du barnet ditt i denne konkrete situasjonen? Møtte du barnet på en måte som gjorde det tydelig for barnet at du forsto hvordan barnet hadde det på innsiden? Møtte du barnets emosjonelle behov? Eller sa eller gjorde du noe som kan ha gjort at barnet følte seg misforstått, alene, feil eller redd?

Tenker du nå: «Ja! Den situasjonen taklet jeg bra!», eller er det mer sånn at du tenker: «Å, nei. Skammer meg over den der …». Det viktigste er ikke om du fikk det til eller ikke i akkurat den situasjonen, men at du i de fleste tilfeller kjenner barnet ditt så godt at du vet hvordan hun eller han hadde det, når du bare tar deg tid til å kjenne etter – og at du kan lære av tidligere erfaringer. Noen ganger klarer vi å bruke våre iboende foreldreferdigheter, mange ganger ikke. Da kommer gjerne skyldfølelsen – veiviseren vår – som forteller oss at det der var ikke greit, det bør vi gjøre annerledes fremover, eller kanskje si unnskyld for og reparere.

De fleste foreldre synes til tider det er krevende å forstå og møte vanskelige følelser og utfordrende atferd hos barn. Som foreldre kan vi bli helt satt ut av kraften i sterke følelser, eller bli rådville og maktesløse når enkelte følelser «mangler». Måten vi møter barnas følelser på, henger sammen med hvordan vi forholder oss til våre egne følelser – noe vi har lært gjennom vår egen erfaring. Hvilke følelser er vi komfortable med og hvilke unngår vi? Hva skjer inne i oss når vi sier og gjør dumme ting overfor barna våre, og hvordan forholder vi oss til det dumme vi har sagt og gjort etterpå? Hvorfor gjør vi de samme tåpelige feilene om og om igjen når vi vet så godt at det ikke virker? Er det mulig å forandre gamle, inngrodde reaksjonsmønstre og uhensiktsmessige strategier?

I EFST har vi to hovedmål: økt kunnskap om følelser, og å trene på nye ferdigheter. Med utgangspunkt i at det er foreldrene som kjenner sine barn best, mener vi at foreldrene er de beste til å hjelpe sine barn med det som er vanskelig. Men når vi foreldre blir sinte, er slitne, føler oss ubrukelige, er redde eller fortvilte, blir det ekstra utfordrende å være en god forelder. Faren i vignetten ovenfor er et eksempel på det. Han føler seg hjelpeløs og skamfull samtidig som han er bekymret for gutten sin og trist over avstanden mellom dem. Hvordan skal vi hjelpe denne faren til å gjenvinne troen på at han kan hjelpe sønnen sin? Hvordan skal vi hjelpe ham til å føle at han er en av de viktigste personene i sønnens liv fremdeles – selv om sønnen avviser ham? Hvordan kan han håndtere egne følelser og møte gutten med vennlighet, forståelse og tydelige grenser? Hvordan kan han møte guttens emosjonelle behov? Hvordan kan han reparere den vonde avstanden mellom de to? Hvordan kan han få gutten på skolen?

Som terapeut er det lett å forstå foreldres fortvilelse og noen ganger desperasjon etter at noen andre skal fikse barnet. Det kan være lettere å møte foreldrenes ønske om å ta barnet i terapi enn å insistere på å gi foreldrene veiledning, noe som gir foreldrene mer ansvar, flere avtaler og forpliktelser, og potensielt flere nederlag. Kanskje har terapeuten erfaring med at tidligere veiledningsprosesser med foreldre ikke har hjulpet på barnets vansker, eller mener at «disse foreldrene er ikke bra for barnet, det er bedre at jeg hjelper barnet.» Som veileder og terapeut kan det være krevende å føle at man sitter med ansvaret for barnets fremtid. Noen ganger kommer egen selvkritikk snikende: «Jeg er ikke en god nok terapeut!», noe som gjør situasjonen enda mer utfordrende. Som terapeuter er vi er avhengige av å mestre metodiske ferdigheter som vi selv har tro på for å gjøre en god jobb.

Verdigrunnlag – Vi vet du vil og tror du kan!

Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre er fundert på en grunnleggende tro på at foreldre vil det beste for sine barn. Terapeutenes tillit til foreldrenes iboende ressurser og kompetanse er en bærebjelke for denne tilnærmingen. Som EFST-terapeuter jobber vi med å bevisstgjøre foreldrene på hvilke ferdigheter og hvilken kunnskap de allerede har om barnets følelser og behov, og hva som kan komme i veien for at de klarer å bruke denne kunnskapen på en god måte. Vi trener foreldrene på konkrete omsorgsferdigheter. Hovedmålet er å styrke foreldrenes tro på egen mestring i møte med barnets vanskelige følelser og krevende atferd, slik at de kan se seg selv som en del av løsningen for å hjelpe barnet.

-Utdrag fra boka Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre - en lærebok for terapeuter og veiledere.

Du kan se mer eller kjøpe boken på Gyldendal sine nettsider både som pocket eller ebok. Den engelske versjonen, som er en revidert utgave av den norske, finner du hos Empty Chair Publisher. Boken kan også kjøpes i resepsjonen hos Institutt for Psykologisk Rådgivning.