Emosjonsfokusert terapi og følelser - Psykolog Oslo

Med følelsene som kompass

Publisert 13.07.2017

Hvordan kan man jobbe med psykisk smerte, vanskelige følelser og uoppgjorte forhold? Her er en lettlest og nyttig tekst om emosjonelle sår og emosjonsfokusert terapi, godt egnet for alle som vil lære mer om følelser og endring i terapi. Skrevet av Aksel Inge Sinding og Jan Reidar Stiegler.

«Hva faen gjør jeg her? Dette går til helvete!». Jørgen er fem minutter unna presentasjonen han skal holde for sine nye kolleger. Tre måneder har han vært her nå. Tre måneder med uro, flakkende blikk og et hode som kverner over neste dags gjøremål så snart det treffer hodeputen. Rastløsheten i ham strammer grepet om ham og vokser mens han ser minuttviseren nærme seg 12-tallet. Det blir alltid sånn. Hjertet hamrer, halsen snører seg sammen i panikk og rommet gynger. Han holder seg fast i bordet, mens hjernen bare spinner. «Alt jeg har fått til før har bare vært flaks. Nå kommer jeg til å drite meg ut, og alle de andre vil se at jeg ikke kan noen ting. Jeg kan like så godt si opp før de sparker meg». 

Hvordan ville du trøstet Jørgen i en slik situasjon? Det er vondt og frustrerende å se en arbeidstaker ha det sånn. Som medmennesker vil vi så gjerne si eller gjøre noe for å ta bort smerten som tynger dem. Vi prøver å gi dem det de trenger. Da er det lett å fokusere på de negative tankene som spinner i Jørgens hode. Hvis vi bare minner ham på alle hans positive sider, ville han vel blitt glad? Hvis han bare visste hvor mye kollegaene hans skryter av ham! 

En vanlig oppfatning av psykisk smerte er at du føler som du føler, fordi du tenker som du tenker. Basert på denne antakelsen vil vi prøve å utfordre den selvkritiske siden og katastrofetankene til Jørgen og forsøke å lære ham å sette pris på alt det gode han har fått til. Slik kan han legge fra seg de destruktive tankene. Noen ganger funker det bra å utfordre negative tanker og tenke positivt. Andre ganger oppleves en slik tilnærming nærmest som et hån mot den andres indre opplevelse. Ved å utfordre den andres måte å tenke på eller se verden på, risikerer vi samtidig å formidle at det de føler er dumt, og at løsningen egentlig er nokså enkel. Vi risikerer å formidle til Jørgen at han skammer seg uten grunn, slik at han føler seg mindre forstått og mer alene med sin smerte. Så hvordan kan vi hjelpe Jørgen uten å gjøre det verre?

 

Et skifte i psykologien

På lik måte som psykologien gjennomgikk en kognitiv revolusjon på 1970-tallet ser vi nå et nytt skifte der emosjonene får en mer sentral plass i psykoterapifaget. Man er nå like opptatt av hvordan følelser kan forstås som kilde til og vei ut av psykisk smerte, som av hvordan man tenker. Du føler nemlig ikke feil. Det du føler er det du føler. Det er viktig for deg å forstå, tåle og regulere følelser, og endre dem hvis nødvendig. Noe i Jørgens liv har preget ham, og får ham til å føle seg som om han ikke er god nok og vil bli avslørt hvert øyeblikk.

 

Gjennom en empatisk utforskning av Jørgens indre liv kan vi danne grunnlaget for en endring av den fastgrodde smerten som Jørgen bærer på. Med en emosjonsfokusert tilnærming til psykologisk smerte anses følelsene som en unik og viktig informasjonskilde til hvordan vi har det. De sier hvordan vi behandler oss selv, hva vi har behov for og om vi føler oss gode nok. Sammen med pasienten søker terapeuten å gjøre selv vonde og umulige opplevelser om til noe meningsfullt og forståelig. Slik skaper man rom for endring.

 

Følelser som motivasjon

Jørgen får sjeldent fred fra sin indre piskende stemme: «Forstod du egentlig hva læreren mente? Er du helt sikker på at har lest nok til denne eksamenen? Denne setningen var rotete, hva er egentlig budskapet du prøver å få frem? Er det en mulighet for at sjefen din kan misforstå noe? Best at du går gjennom det enda én gang til». Stemmen har drevet Jørgen gjennom skolegang, krevende studier og inn i en prestisjefylt jobb. Hver gang han skulle prestere, tok tvilen bolig i hodet hans. Den nektet å la ham være i fred før han visste at han gjorde sitt absolutt beste. Den har fått ham opp og frem – ja, faktisk helt frem til dette øyeblikket, der han skjelvende starter presentasjonen foran åtte par forventningsfulle øyne.

 

Evolusjonsmessig oppstod følelsene våre lenge før både språk og selvbevissthet. Det er følelsene som har bidratt til å gjøre mennesker til de sosiale dyrene vi er. De har hjulpet oss til å overleve og orientere oss. Alle følelser har en funksjon. Vi blir glade når vi opplever nærhet og gode ting med andre mennesker, som igjen bringer oss nærmere hverandre. Vi blir triste når vi har det vondt for å utløse trøst og støtte fra de rundt oss. Vi får dårlig samvittighet når vi gjør noe som sårer noen, slik at vi blir motivert til å be om unnskyldning. Vi blir skamfulle når vi gjør noe som vi opplever bryter med våre egne eller andres forventninger, for at vi skal innrette oss etter fellesskapet. Vi blir sinte når andre behandler oss dårlig eller tråkker over våre grenser og vi kjenner behov for å sette grenser, forsvare og hevde oss. Jørgens uro har motivert ham til å alltid forberede seg ekstra godt.


 Aksel Inge Sinding - Psykolog Oslo
Psykolog Aksel Inge Sinding ved IPR Oslo

Når følelser dekker til følelser

Jørgen kommer hjem til samboeren samme dag. Kroppen er utmattet etter å ha vært på høygir hele dagen, ja, egentlig i flere uker. Han kom seg så vidt gjennom presentasjonen uten å få panikk. Bildet av kollegenes ansikter da han bristet i stemmen og fomlet med ordene er prentet inn i hodet hans. Han fikk bare lyst til å synke ned i bakken og forsvinne. Samboeren ser med en gang at noe er galt. Hun setter hodet på skakke og ser på ham med dette varme omsorgsfulle smilet bare hun kan vise. ”Du...” sier hun i en nedadgående tone, slik man sier til små barn. Hun skal til å gi ham en klem, men han kjenner irritasjonen boble opp i ham, og han dytter henne vekk. Hun får et såret og frustrert uttrykk i ansiktet.

 

Noen ganger blir følelsene våre så vonde at vi ikke orker å kjenne dem. Vi dytter dem vekk eller dekker dem til. Å unngå vonde følelser betyr dessverre ikke at de forsvinner. Mye psykisk smerte oppstår nettopp når vi har mistet kontakt med noen av våre grunnleggende følelser og behov. Noen har kjent på følelser som er så vonde at de ikke orker dem, og dermed har pakket dem bort. Noen har levd i familier, miljøer eller samfunn der visse følelser er mer eller mindre forbudte og ansett som irrasjonelle eller svake. Som psykologer møter vi altfor ofte mennesker som har vokst opp med mantraer som ”store gutter gråter ikke” eller ”den som hever stemmen har tapt”. Ordene ”emosjonell” og ”irrasjonell” opptrer ofte sammen i beskrivelser av folk som føler sterkt.

 

For Jørgen var det så vondt å føle seg svak og liten, at han bare ville ha det bort. Han satt fortsatt med følelsen av nederlag etter presentasjonen, var fortvilet over situasjonen, og samboerens omsorg fikk ham i tillegg til å føle seg så liten og hjelpeløs. Klumpen i magen sugde all kraft innover og han kjente tårene presse på. Han hadde behov for forståelse og omsorg. Samtidig kjente han også et behov for å vise seg sterk og kompetent i hennes øyne. Han ble umiddelbart sint og ville bare vekk fra henne. Jørgen reagerte på en følelse med en annen følelse.

 

Jørgen skammet seg altså over presentasjonen og var trist over situasjonen. Dette var de første følelsene som oppstod, og derfor kaller vi dem primærfølelser. Primærfølelser er direkte reaksjoner på situasjoner som oppstår. De sier derfor også noe om våre behov i den situasjonen vi er i. Sekundærfølelser er reaksjoner som kan komme på primærfølelser, og beskytter oss på en måte mot det smertefulle. Sekundære følelser skjuler ofte hva vi egentlig trenger. Jørgen skammet seg og følte seg skamfull og fortvilet, men sinne la seg over de primære følelsene. Dermed formidlet han misnøye med samboeren og skapte avstand framfor å uttrykke sine egentlige følelser og behov.

 

Alle følelser kan være primære og sekundære, men de vanligste sekundærfølelsene er angst, tomhet, nedstemthet og irritasjon/sinne/aggresjon. For eksempel kan en som sørger over tapet av noen bli veldig irritabel. En som skammer seg over noe ved seg selv kan bli veldig deprimert. En som kjenner seg grunnleggende redd for at de er alene, kan oppleve uro på alle livets områder. Følelser blir ofte veldig vanskelige fordi vi ikke får tak i våre primære følelser og vi sender ut feilsignaler om behovene våre til omgivelsene. Varsellampen til Jørgen ropte at han måtte beskytte seg, mens en annen og mindre tydelig varsellampe hvisket at han trengte forståelse og anerkjennelse. Når vi egentlig har behov for nærhet, vil et sekundært sinne heller skyve den andre vekk. Våre sekundærfølelser kan ofte være vanskelige for andre å forstå, mens en primærfølelse oftere utløser en passende reaksjon hos den andre.

 

 Jan Reidar Stiegler - Psykologspesialist Bergen
Jan Reidar Stiegler - Fagsjef NIEFT

Om å komme i kontakt med følelser

Jørgen sitter på nåler i stolen inne på terapirommet. Han fomler med hendene og strever med å ikke grøte til stemmen. Det føles så nakent og vondt å snakke om disse opplevelsene og vie så mye oppmerksomhet til hvordan han har det på innsiden. "Jeg blir bare så sykt nervøs. Det er som om jeg når som helst skal gjøre noe feil og at de andre vil avsløre at jeg bare er... bare er...". "Er hva?" sier terapeuten. "En... idiot!" svarer Jørgen, og noe skjer i ham. En sterk og vond følelse treffer ham midt i mellomgulvet og slår luften ut av ham. Den føles som en hard og mørk sylinder som borer seg inn i ham, og masse uro strømmer ut av den. Han synker sammen, føler seg liten og gråter. Terapeuten ser på ham som om hun skjønner akkurat hvordan han har det. "Det er en utrolig vondt følelse å ha, at man er idiot som ikke får til noe som helst. Da er det ikke rart at du blir så redd på jobben".

 

Det er veldig ofte sekundærfølelser som angst, nedstemthet og irritasjon som får folk til å søke hjelp hos psykolog. De har lenge gått med en smerte eller et behov som ikke er dekket. De har forsøkt med hodet, tankene og atferden å gjøre alt de kan for å komme seg vekk fra smerten. De bekymrer seg for fremtiden, grubler over sine mangler og innskrenker livet for å unngå situasjoner som skaper ubehag. En emosjonsfokusert tilnærming innebærer å gå inn i de vonde følelsene.

 

Om å tillate følelser

"Jeg hater å ha det sånn!" sier Jørgen og snur seg vekk fra terapeutens blikk. "Det er bare så... svakt. Så... feigt og stakkarslig...". Terapeuten ser på ham og trekker pusten. "Samtidig så er denne følelsen der. Det høres ut som om du bærer på en veldig sterk smerte og tvil på at du er god nok, og så er det nesten som om en side av deg ikke vil tillate deg å kjenne på dette". Jørgen lytter, nikker og møter den andres blikk igjen. Magen føles med ett litt lettere.

 

Mange som søker psykologisk hjelp er i en tilstand der de enten overregulerer følelsene (dytter dem vekk) eller underregulerer dem (de flommer ut uten at de kan håndtere dem). Et viktig mål for behandlingen blir å sammen utforske hva som befinner seg under overflaten, slik at vi kan få dekket våre behov og savn. Bak den kroppslige angsten kan vi finne en sorgfull klump i magen, et blødende sår eller et sort hull som suger til seg all energi. Det sårbare kan være vondt å utforske. Det er vondt å kjenne sorg, skam eller intens ensomhet. Det er også skummelt, da de sårbare følelsene gjerne er følelser vi har søkt vekk fra over lengre tid. Men vonde følelser blir mindre vonde når vi lar de få lov å være til stede og informere oss om våre behov.

 

Om å forstå sine sår

Vi har alle våre emosjonelle sår. Sårene kan komme av smertefulle opplevelser som å miste noen, bli utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. De kan skyldes konflikter eller relasjoner der vi føler oss ydmyket eller skremt opp i et hjørne. De kan også komme av mer uklare opplevelser, som når et barn ikke passer inn i familiekulturen som de andre familiemedlemmene passer godt inn i. Noen primærfølelser er helt hensiktsmessige, som for eksempel sorg over å ha mistet en forelder. Andre primærfølelser kan være uhensiktsmessige, som for eksempel hvis en skammer seg over hvem man er, en skam som har oppstått etter flere år med mobbing. Uansett om de er hensiktsmessige eller ikke, har de oppstått ut fra våre erfaringer og relasjoner i livet – de er ikke feil. De trenger alltid å bli møtt.

 

"Du er en idiot! Du får ikke til en dritt! Du kan ingen ting!" sier han med forakt i stemmen. Å si hva han føler om seg selv får det til å vrenge seg på innsiden. Han blir som et lite barn i terapistolen. Plutselig slår det ham: "Dette minner om pappa". Det er akkurat som om noe i magen hans bare vet at dette er riktig. Faren var svært streng og forventet kun det beste. Når ting ikke gikk så bra kunne han kjefte, beskylde ham for å gi opp, eller verst av alt – bare bli taus og trekke seg inn i en mørk og giftig sky som det var umulig for Jørgen å tre inn i. "Jeg husker jeg fortalte ham hvor sliten jeg var. Han bare fnøs av det og så på meg på en sånn måte...". Stemmen knyter seg. "Det er så smertefullt å ikke føle seg akseptert og sett av en som er så viktig for deg", sier terapeuten. Jørgen kjenner en bølge av tristhet slå innover seg. Han begynner å gråte.

 

Med et humanistisk bakteppe forsøker den emosjonsfokuserte terapeuten å tre inn i klientens opplevelsesverden med en holdning av aksept, undring og ikke-viten. Gjennom empatisk inntoning på følelser prøver terapeuten sammen med pasienten å finne ut hvor det gjør vondt. Terapeuten er mindre interessert i å sette diagnoser eller kategorisere opplevelser, og mer opptatt av å forstå hvordan pasientens følelsesliv er med å skape den emosjonelle smerten. Den emosjonsfokuserte terapeuten er ingen ekspert på pasientens indre verden. Oppgaven er å fange opp følelsene som oppstår i rommet og å bruke dem som kompass for å finne veien inn i smerten – og ut igjen. Når man får hjelp til å kunne erfare følelser som tidligere var forbudte kan man bygge broer mellom viktige opplevelser i livet. Disse broene leder oftere til en større klarhet i hva man egentlig trenger.

 Med følelsene som kompass
Stolarbeid i emosjonsfokusert terapi

Når sårene repareres

"Jeg skulle bare ønske at du kunne si at jeg var god nok slik jeg var", sier Jørgen. Han snakker til en tom stol i terapirommet, men i stolen sitter likevel faren – i hvert fall et indre bilde av faren. Jørgen tørker bort tårer og kjenner en ny varme spre seg over brystet og ansiktet. En uro brer seg utover kroppen, men det er ikke angst sånn som han har kjent på jobben. Han løfter hodet, merker at øynene blir smalere og merker at to stramme knyttnever rister i fanget hans. Han føler seg sterk. ”Det er så jævlig dårlig gjort". En sterk og tydelig røst fyller rommet. "Jævla drittsekk. Jeg er da for faen meg god nok! Jeg har alltid jobbet sykt hardt for å gjøre deg stolt. Det minste jeg kan forvente tilbake er at du viser at du bryr deg!”. Noe skjer i ham, og terapeuten ber ham sitte i den andre stolen og tre inn i farens rolle. Plutselig fylles han av dårlig samvittighet som raskt skyller over i en voldsom omsorg for den sårede sinte sønnen som sitter overfor ham. ”Unnskyld...".

Man må ankomme et sted for å kunne reise videre derifra. Ved å kjenne på våre grunnleggende følelser og behov kan vi finne det vi trenger, og få gjort oss ferdig med det ugjorte. Da Jørgen kjente på savnet etter omsorg og bekreftelse fra faren, vekket det noe i ham. På samme måte som et spedbarn blir rasende når det ikke blir forstått, flommet det selvhevdende sinnet ut av ham og han kunne endelig kreve sin rett. Gjennom farens øyne kjente han omsorg og anger, og gav seg selv bekreftelsen han hadde ventet på hele livet. Ved å hevde sin rett, vise seg sterk og motta bekreftelse på egen verdi opplevde han økt trygghet og mindre angst i hverdagen. Han tok det aldri opp med faren, men kjente at det ble mer rom til positive følelser. Der han tidligere bare var irritert, kjølig og tom, kunne han nå stå støtt i farens selskap.

 

Med Jørgen som eksempel har vi vist hvordan emosjonsfokusert endring kan se ut. Noen ganger er oppgjøret med oss selv, noen ganger med andre og noen ganger med selve livet. Uansett hva det gjelder ser man ofte at når man kommer dypt nok ned i de følelsesmessige opplevelsene er vi alle ganske like. Vi har behov for å føle oss sett og akseptert. Føle oss trygge. Føle oss elsket. Vi trenger å være et viktig medlem av flokken - både den store og vår egen lille. Det å kjenne på sterke følelser rundt hvem man er og hvem man har i livet sitt er noe av det som gjør oss til mennesker. Følelser kan være sterke og vonde, men de er viktige og ikke farlige.